STEDETS FORMPOESI

Hvorfor ser Årstidshuset ut som det gjør- ?

Hva bestemmer formen til det du bygger? Norden er et område med stor variasjon i landskap og årstider. Det er fuktig her, og det vokser mye trær. Vi har derfor også lang historie og tradisjon med å utvikle en rekke ulike byggverk - og farkoster- i tre, slik at vi både kan overleve og trives såpass nærme en pol på jordkloden.

Ordet «historie» stammer fra gresk, og betyr rett oversatt « å lære fra erfaring». Dermed kan vi også definere historie som noe som ikke er endelig, men i kontinuerlig endring og utvikling- gjennom oss. Hva om det er slik, at det vi erfarer og opplever på et sted, ikke bare er med på å forme bygningene vi bygger. Hva om sted, bygning og  erfaring er i et kontinuerlig gjensidig forhold, både endret av oss, og som noe som påvirker oss. Hvilke erfaringer fra de siste 10.000 årene velger vi å lære i fra; hva velger vi som viktig- og hvorfor?

FORMENS YTTERPUNKTER

 Hva bestemmer formen til det vi bygger? Hva er kriteriet for en god form? God arkitektur? Arkitektur blir byggekunst gjennom å ta form-diskusjonen på alvor. Både tektoniske vurderinger (som material-egenskaper, rytme, relieff, retning, detaljering og taktile egenskaper, for å nevne noen av aspektene), til organisering av rom og bruken av rom, til hvordan arkitektur som form forholder seg til stedet, sett i ulike målestokker. 

Gjennom å diskutere form som løsrevet fra et politisk univers, kan vi åpne opp for nye muligheter. Vi kan lettere og mer uventet bryte med vaner som følger med på det kulturelle, historiske lasset. Vi bør derfor etterstrebe et så utvidet og allment tilgjengelig form- vokabular som overhodet mulig. Hvordan oppleves formen, fargen, rommet? Hvilke følelser og assosiasjoner gir det deg?

En arkitekt har øvelse i å håndtere ulike skalaer og det å undersøke form i relevante målestokker: enten formen er naturgitt, menneskeskapt, zoomet inn til en liten detalj, eller diskutert i en større sammenhenger, regionalt, globalt, noen ganger på tur ut i verdensrommet. Ved å ta utgangspunkt i egne erfaringer og holdninger, felles kulturelle form-historie(-er), hva som kjennetegner de ulike spesifikke form-tradisjoner; til det å bli bevisst mulige politiske implikasjoner knyttet til våre framtidige form-valg, får vi gradvis kontakt med og nok oversikt til å sjonglere med kompleksiteten ved det «å være mennesker på jorden». Vi må være åpne for å undersøke hele form-spektret gjennom ulike kreative metoder med refleksjonen rundt hva, hvordan, hvorfor- og på hvilke andre måter…

Jeg foretrekker å tenke på det å forske på og gjennom form, som en dialog mellom ytterpunkter. Ytterpunktene ligger fra å undersøke «ren form/ form i seg selv» til å reflektere over og bli bevisst «form som ansvar».

Det vi gjør, det vi former, får konsekvenser på ett eller annet nivå. Form som arkitektur har, slik jeg ser det, alltid politiske implikasjoner, og berører politisk ladete begrep som bærekraft, sivilisasjon, demokrati, likestilling, ytringsfrihet, menneskerettigheter og -plikter eller kort sagt: etikk og verdier. Gjennom hvordan vi omformer og bygger, gir vi i samtidig uttrykk for hvordan vi blir berørt av verden. Vi må derfor etterstrebe å kontinuerlig og kritisk undersøke og diskutere hva form er, og hvordan form påvirker oss.

ÅRSTIDSHUS OG LANDSKAPSROMMET

Stedet i seg selv kan både beskrives og diskuteres gjennom et godt utviklet formspråk. Hvordan er landskapsrommet? Er grunnen flat og med mye himmelrom, eller karakterisert av bratte vegger med diagonale drag eller raviner etter istidens form-skraping? Er det bratte skrenter, tunge steinvegger, mørke, tette nåltre-felt, alleer av tunge store løvtrær, eller er landskapet som på Utleira karakterisert av bølgende hauger og former etter hav og strømninger. Historiske lag med aktivitet, drift og menneskeskapte arkitektoniske former har endret opplevelsen av stedet over tid. Store, skrånede åker-felt er oppdelt av bekker og felt av lette, luftige løvtrær.

Vi befinner oss nå seks kilometer sør for Trondheim sentrum. Den eldste bebyggelsen her, gårdene, er karakteristisk omkranset av kravet til minst 15 ulike treslag, som knudrete vegger som beskytter byggene mot vindene. Plassen mellom de opprinnelige gårds-byggene var tilpasset både driftsform, å få nok sol inn og å løfte vinder vekk. Husene reagerer på stedet og situasjonen. De ligger øverst, på leirehauger flatet til som platåer, med god utsikt, og avrenning ned og bort fra husene og tunet. Gårdene ligger som landemerker. Vi kan rydde og organisere og plassere ulike funksjoner og opplevelser i et landskap, på samme måte som vi rydder i hus, skap og hyller. De lange Trønderlånene og driftsbyggene/ fjøs og låver fra siste århundre vises godt i dette landskapet. De kvite og røde, høye, smale, og lange formene ligger horisontale linjer som både står i kontrast til og fremhever det myke bølgende landskapet mellom Estenstadmarka og Nidelva.

GRUNNFORHOLD

Årstidshuset er bygd helt på kanten av en stor haug, med utsikt mot fjorden 7 km lengre nordvest. 15 meter under denne leire-haugen traff boret til geologen det knall-harde kvikkleire-laget. Om kvikkleire kommer i bevegelse, ved at noe treffer kvikkleiras egenfrekvens eller for mye salter vaskes ut av kvikkleira, blir den gjennom en kjemisk reaksjon med ett som gele. Derfor må alt som ligger oppå være stabilt. I balanse. På kanten av en slik haug må det i hvertfall ikke tilføres mer masse. For å få en slik tomt byggeklar må derfor store beløp brukes på å kjøre vekk leiremasse- mer enn vekten til bygget som skal komme etterpå. Dette gir et stort, nytt platå, og om du ser en snitt-tegning av Årstidshuset ser du at bygget fra den ene siden er to etasjer høyt, som de tradisjonelle byggene på gården. Mot nord er bygget tre etasjer høyt, og leiligheten i underetasjen har tre sider med lys-inntak, egen hage og inngang.

NABOBEBYGGELSEN

Årstidshuset er et «eplehage-fortettingsprosjekt», og nærmeste nabo et tradisjonelt bygningsmiljø- en gammel Trøndergård. Denne gården har siden begynnelsen av 70-tallet vært omkranset av et stort borettslag. Lenge Norges største. Da det store fjøset i sørvest ble revet og bakken under ble kjørt vekk til fordel for en asfaltert rett-frem 70-talls vei, forsvant også gjennomgangen og det gamle gårdstunet. ÅRSTIDSHUSET er omringet av flere ulike typologier, former for boliger og industri. 

Vi har valgt å etablere et nytt tun sammen med de gjenværende gårdsbyggene; trønderlåna, stabburet og kårstua,  hvor to gamle kjempe-asker i den gamle «bærbusk-hagen» blir nye tuntrær. Fra nord sees bygget i sammenheng med den horisontalt preget rekkehus-bebyggelse fra 70-tallet.  Blaklia ligger øverst i sørenden av ett park-drag, som deler denne delen av borettslaget. Dette nye tunet er i tillegg til å være nabo til rekkehusene i vest og nord, nabo til en enebolig-rekke med tre hus fra 80-tallet i øst. Rett sør, nedenfor Blaklia, ligger en trafo fra 50-tallet med strømforsyning til hele byen, som de siste ti årene har fått store forskning og administrasjonsbygg i forkant. Risvollan og Utleira har blitt fortettet og igjenbygd de siste årene av rekkehus og blokk-lameller i sør, og var før dette jordbruksland med gårdsbygg liggende oppå og mellom de store leire-vollene i dette bølgende

HVORFOR

FORTETTING

Mange Norske byer har et bærekraft-prinsipp med «eplehage-fortetting». Vi vil at folk skal bo tett, og vi vil etablerer større byer. Det politiske motivet bak er at vi kan bo mange flere og mye tettere enn i dag, hvor vi tar kollektivtransport eller sykler til og fra, istedenfor å være privatbilister. Vi har umiddelbar tilgang til fasiliteter. Vi er mer bærekraftige, sett i et globalt perspektiv. Når «elpe-hage»-prosjekter skal få form, er det mange naboer å forholde seg til, og det ligger allerede mange mulige form-svar tilgjengelig. Vi er lokale. Det å skape form gjennom arkitektur er å gi noe verdi. Det er å velge noe som viktigere enn noe annet. 

NØYTRAL ARKITEKTUR

Låne-byggene, de elegante hoved-byggene på Trøndergårdene, har oppstått ut fra et pragmatiske konstruksjons-prinsipp. De har bredde tilsvarende lengden på en god lafte-stokk: 6 meter. Lafte-kassa på to etasjer er derimot forlenget i lengderetning for hver 4-6 meter, og disse første nordiske rekkehusene kunne bli mange og tjue meter lange. Trønderlåna på den tidligere gården på Blaklia er fra midten av 1700-tallet. Med høye, store vindu-felt på 120 cm bredde, får du en godt gjennomlyst form. Men også et smalt bygg som er utfordrende å løse godt planmessig, spesielt horisontalt mellom etasjene.Oppå de flate laftekasse-takene ble det lagt leire og andre isolasjonsmaterialer, som gamle aviser og tøy.  Laftekassene er utvendig kledt med stående panel, og på taket er det satt stillas med tunge stein-materialer, gjerne skifer av ulik kvalitet. På Blaklia etter hvert byttet ut med betongstein. 

Årstidshuset og den gamle Trønderlåna står parallelt, med like god utsikt mot fjorden i nord. Proporsjonene på låna har gitt premissene for det nye huset, slik at at Årstidshuset ikke skal konkurrere, men være i nært slektskap med den på samme tid lange og horisontale, og høye, smale og vertikale formen. Det er valgt samme panelbredder og knappe møne-detaljering. Årstidshuset underordner seg som volum det tradisjonelle lån-bygget med kortere møne-høgde og lavere plassering i terrenget. (Se også gjerne FORKULLING; om panel-bredde, og tekst om fargevalg).

BORETTSLAGETS FORMUTTRYKK

Også borettslaget som omkranser denne tidligere gården i retning byen er også i en form-dialog med denne tradisjonen: med å bygge lange, smale volum på høydedragene, med god utsikt og med gjennomlys og åpninger til det grønne på begge sider. Rekkehusene er maks fire etasjer høye, mesteparten ligger rundt to etasjer. De har også fått en knapp detaljering gesims-detaljering, og utenpå-liggende trapperom er som røffe svalganger kun med tak under ovenfor-liggende balkonger. Som en gest er derfor fasaden på nordsiden preget av lange, horisontale linjer som på fasadene i borettslaget; både et sammenhengende vindus-bånd i tredje etasje, og tydelige lister som deler panel-flatene.

Løsningen med flate tak er noe overraskende i Trøndelag, som er et område med mye nedbør. Fordelen med å få mest mulig lys ned i gaterom mellom rekkehus har resultert i ulempen med å hele tiden ha reparasjon og utskiftning av takflater og innvendige nedløp. Tilsvarende er takene på gården kun skiftet en gang sist århundre. Veggene på borettslaget er på 90-tallet skiftet fra moderne kompositt- material (betongplater) til stående tre-kledning likt med rådende trend i området, og malt i ymse farger. Rundt Blaklia har borettts-laget valgt tradisjonelle farger, tidligere oker, når rødt.

HVORDAN

STØRRELSER OG RYTMER

Du kan lese dimensjoner og konstruktive rytmer i fasadene. Vi valgte å spille på lag og gjenta form-elementer fra dette eldste gjenværende boligbygget. Vi har bygd et langt, høyt og smalt volum, med mange lange og smale vertikale åpninger som følger en konstruktiv logikk i jevn rytme.De høye, smale og midt-delte vinduene repeteres med jevn takt for hver 120 cm i fasaden på Trønderlåna. Årstidshuset har fått samme vertikale uttrykk gjennom en akse-avstand på 110 cm for hvert nye vindusfelt i den glass og plate-kledte vindus-veggen vendt mot det nye tunet. Det nye bygget har derimot både fått en lavere gesimshøyde og kontrasterende og dempet farge som blander seg med vegetasjonen i de grønne sesongene. 

Den asymetriske plasseringen av store vinduer i de to andre etasjene er gitt på grunn av funksjon, hva som skjer på innsiden. Samme logikk som et fjør. En låve. Et bruks-bygg. En bolig. Den asymetriske plasseringen av mønet kommer av samme grunn. Du tenger færre kvadratmeter for å forflytte deg enn for å ligge, strekke deg ut, sitte rundt det store bordet.

UTE AV DRIFT

Det Norske bygde-landskapet er full av gamle driftsbygg ute av drift, som kun står som lager eller står uten bruk. Disse rommene er flotte, store rom med muligheter for aktivitet. De er rolige som kirkerom, som en ubrukt brygge på kysten, hvor lyset siver inn gjennom sprekkene i panelet, og øynene trenger tid for å venne seg til den sterke kontrasten til lyset utenfor. I temperatursonen eller bufferen på Årstidshuset vises konstruksjonen. Den er ikke lager for en spesifikk aktivitet ut over å komme seg inn og igjennom, og å forflyttes eg opp eller ned. Et sted kun for å være i. Du hviler. Du hviler deg lett på gulvet i en oppvarmet buffer. Kjenner hvor godt det er å ligge hardt. Eller du vugger i en hengekøye. Flyter. Du gjør det komfortabelt. Se opp. Se ut. Lene seg tilbake. Det er som å være i en låve eller et naust, på ferie, med åpne dører.

ENERGISPARING TILPASSET ET STED

Sydvest-veggen er tradisjonelt utsatt for mye vær-påkjenning, og blir møtt av husets kortvegg. Her må kledningen skiftes oftere. Langveggen er vendt mot sør/ sørøst, og tar i mot så mye varme den kan gjennom de store glass-feltene og den store, vamrelagrende leirepuss-veggen. Kjøkken er lagt tradisjonelt mot øst, med morgensol og lite solvarme gjennom døgnet, selv om vi har kjøleskap og egentlig ikke trenger å følge gamle råd for hvor mat-rom ligger. Spisebordet er samlingsstedet, og har åpne glassflater inn mot hagetunet og ut mot parken i Nord. Det lange blikket, å følge hurtigruta på fjorden, er mulig fra 3.etasje, og det er laget lange vindusbånd som sitter så høyt på veggen at du må stå for å se, men når du leger deg ned, så ser du kun skyene som maler himmelen.  Ved å åpne skyvedører i sør og nord-fasaden får du lune kroker å sitte med sol i ansiktet, du sitter ute selv om du er inne. Regnet ledes utvendig bort fra bygget med skråtak. Mot sør er tre solfanger-felt integrert i tak-Konstruksjonen.

STEDETS ÅRSTIDER

Rommenes ulike temperaturer kan også leses sett utenfra, både fest- og gjeste-rommene i låna og temperatur-sonen i Årstidshuset. Bygningskroppenes lesbare hemmeligheter. Å gi overflaten bak glassveggen en lys puss, og av et 2 cm tykt og tungt materiale som leire og sand, senker hastigheten det tar for luften i rommet til å bli varm, denne veggen blir tregere oppvarmet av sollyset enn en mørk flate. Vegge gir tilsvarende tregt fra seg varme til rommet, på kvelden, når sommernatt-sola skinner på motsatt side av huset. 

I denne sonen av endringer opplever du årstidene. Takvinduene, stjernene lyser når du går til sengs. Lytt til regnet, hør etter, du trenger ikke åpne vinduet, huset ditt er i verden, overflatene som beskytter deg gjør hver lyd mykere, hardere, gir avstand, men de er der. De er ikke isolert bort. Ulike lyder. Ulikt lys. Snøen som sakte lander, og gir taket et tettere, mørkere, en ny farge, en intim kontrast. Våren kommer, vinden rusker, tar tak i grenene, skyene farer forbi og solen maler den nakne leire-veggen med vakre rytmiske skygger.

STEDET SOM TESTLAB

I arkitekturundervisningen er det mange fordeler med å bygge og gjøre fullskalatester. Du kan erfare konkret. Kjenne etter. Vurdere overganger og detaljer. Bevege deg gjennom. Oppleve sekvenser av rom. Trangt. Åpent. Lavt . Høyt. Du kan ta på ulike overflater. Kjenne varmen fra solen.  Isvinden som hveser. Vi er der, og vi vet om vi snakker om det samme. Vi forstår hverandre. Det skaper et større engasjement. Det skaper en perfekt anledning for å reflektere og diskutere. Hvordan blir vi påvirket forskjellig? Hva oppleves som bra- og hvorfor? Det skaper en perfekt anledning for å utvikle oss som mennesker.

YTTERPUNKTER FOR FORM

Alt er beroende av form. Ingenting, ikke meninger, ikke arkitektur, ikke en gang en «argumented reality», eksisterer i denne verden uten form. Enten det gjelder form som ren form- eller form som verdiladet form-diskusjon, er vi aldri i et tabula rasa eller såkalt form- vakuum. Trender, alder, egen og felles historie, erfaring, kunstneriske trender og kunnskap, litteratur film- alt - alt påvirker oss- og virker inn på våre form-valg. Ubevisst eller bevisst. Det er derfor, slik jeg ser det, spesielt interessant å undersøke hvilke rammer og spilleregler vi gir oss selv når vi jobber med å forme. Hvordan utfordrer vi våre egne kulturelle vaner og holdninger?

Nye generasjoner må på nytt tolke og redefinere verden - gjennom å se koblinger og mulige måter å forstå det vi er sammen om, hvordan vi løser dette med å være mennesker sammen, i sivilisasjoner. Det at vi blir berørt av det som er skapt, gir arkitekter som form-skapere et kollektivt ansvar. Det er en rolle som gjør deg engasjert. Den gjør at du vil ta ansvar. Det vi former kan både sementere, men også åpne opp for nye muligheter. Som arkitekter er vi opptatt av å formidle muligheter, og se nye koblinger og sammenhenger gjennom å stille spørsmål til kulturelle vaner og konvensjoner. I undervisningssammenheng blir det derfor alltid viktig å diskutere hvilken mening, eller hvilket symbol-innhold, vi tillegger form. Det viktigste ved å stille spørsmål ved form-valg, er å faktisk det å våge å stille spørsmål.